Dette KUNNE vært meg. Om jeg hadde vært litt mer sporty, litt raskere, i litt bedre form og i litt bedre klær. Tenk.

I dag har jeg brukt akkurat (faktisk nesten på sekundet) et Pink-album på å komme meg på jobb. Syklet hjemmefra ca kvart på sju, og rakk akkurat å høre gjennom “Missundaztood” før jeg andpusten og utrolig rød i ansiktet befant meg på skoleplassen. Vi snakker 52 minutter, folkens. Det er mindre enn en time, det! Det er 15 kilometer, ganske nøyaktig, så jeg syns ikke det var så ille, jeg!

Forrige gang jeg syklet brukte jeg like over en time på turen, men da gikk jeg opp store deler av Vallaheiene, men idag syklet jeg neeesten helt til toppen. Det var et bittelite stykke på kanskje 200 meter jeg måtte gå, for da hadde jeg såpass med melkesyre i lårene at det var vondt å trø. Men det gikk over da jeg fikk strukket litt på beina, så da kunne jeg sette meg opp igjen og kjempe meg videre. Og det gjorde bare bittelitt vondt i stoltheten da jeg (idet jeg gikk på litt ustøe ben de korte 200 meterne til toppen) ble forbisyklet av to veltrente mannfolk med sykkelshortser og fancy drikkeflasker festet på de strømlinjeformede syklene sine. Men jeg og offroaden min (vel, egentlig Søsteren sin) klarte oss fint, vi.

Og en ting har jeg lært: husk hansker, ellers blir man GANSKE kald på fingrene…