egg?

Kjære alle sammen,

jeg er ENDELIG hjemme. Det ble mindre enn sporadisk blogging forrige uke, men jeg har hatt det bra. Det var utrolig slitsomt, og laaaange dager, men samtidig har jeg lært veldig mye. Jeg reiste fra Larvik forrige mandag, og tok toget til Drammen sammen med ei fra klassen. Mandagen gikk bort i informasjon og førveiledning, og tirsdag til fredag var det lange arbeidsdager på oss. Det var kjekt å møte studenter fra Trondheim og Oslo, nå føles tolkeverdenen bittelitt større. Fredag var siste dagen, vi jobbet frem til ett og hadde etterveiledning etterpå. Så bar det lukt til togstasjonen, med kurs mot Porsgrunn.

På togstasjonen i Porsgrunn ble jeg møtt av Brodern og Svigerinna. Veldig kjekt å se dem igjen, det var lenge siden sist. Og leiligheten deres var blitt utrolig fin! Vi koste oss med en avslappende kveld med middag og spill, og lørdag morgen kjørte Brodern meg til Torp så jeg kunne ta flyet hjem i to-tiden. Det var iallefall planen. Men ting går jo sjelden som de skal… Jeg satt på Torp, hadde fått plass på flyet og bagasjen var sjekket inn, men jeg begynte å føle meg litt under været, som det heter. Magen var litt i ulage, og jeg kjente i korsryggen min at det begynte å gå feber i meg, men jeg bet tenna sammen og tenkte at “nå er jeg snart hjemme, så dette holder jeg ut”. Jeg var mildt sagt UTROLIG klar for å komme hjem. Det tar på å bo i en koffert, og tre slitsomme uker hjalp ikke egentlig på den følelsen. Jeg har vært under lupen omtrent døgnet rundt den siste tiden, og det er litt stressende. Så da damen med refleksvesten trykket på calling-knappen og annonserte at flyet var forsinket på grunn av tåketeppet som hadde lagt seg over Torp ble jeg lett nervøs. En halvtime senere måtte samme damen (med et noe fortvilet uttrykk i ansiktet) fortelle folk at flyet ikke fikk landet, og ble sendt til Gardermoen i stedet. Siden det var dagens siste flight til Bergen ble det heller ikke snakk om å vente på flyplassen til det kom et senere fly. Så der sto jeg da. Med vondt i magen og ryggen og ikke noe hjemreisealternativ. Heldigvis hadde Hanne ringt meg torsdagen i forveien og sagt at hvis noe skulle skje måtte jeg bare ringe dem. Så det gjorde jeg. Og så fikk jeg et bittebittelite sammenbrudd… Det ble kanskje litt mye for en stakkars liten hjerne. Så jeg satt på Torp (og venta på at Hanne skulle komme og hente meg) og snakket på telefonen med mamma. Eller heller: hikstet meg gjennom en telefonsamtale med mamma. Jeg satt i Sandefjord og var sliten og fortvila og hun satt i Bergen og var sliten og fortvila, og det hjalp ikke akkurat på humøret mitt. Så det var gråt og tenners gnissel, bokstavelig talt. Ikke mitt fineste øyeblikk, men som det snart skulle vise seg: ikke mitt verste den dagen…

Da jeg ble plukka opp var det Tore som kom. Han var omsorgen selv, og hadde med varmepakning til magen min og visste ikke hva godt han kunne gjøre for meg. Omtrent en mil fra Havna viste det seg jo at det beste han kunne gjøre var å svinge inn til siden og stanse bilen, for da kom frokosten min i retur… Jaja. Så har jeg opplevd det også. Herlig, herlig. Jeg ble heldigvis bedre i magen etter det. Og da vi kom til Havna kollapsa jeg i en stol i stua og sov i nesten fire timer. Hanne og Tore skulle ut på kvelden, og det passa egentlig fint, det var ikke så mye selskap i meg, tror jeg. Jeg var våken et par timer på kvelden, sov videre i stolen, satt våken en times tid med Hanne etter at de kom tilbake, og sov deretter -i stolen- resten av natta og frem til elleve neste morgen. Man har da gode gener… Da jeg endelig slo opp øynene satt Hanne ved siden av meg og så på TV, og Tore satt ved dataen. Der hadde de visst sittet en stund, men jeg har tydeligvis arvet min fars gode sovehjerte! =) Feberen forsvant heldigvis ut av kroppen i løpet av dagen, men det var ikke veldig mye liv i meg. Satt for det meste i stolen og duppa!

Siden flyene på lørdagen ble kansellerte var selvsagt alt fullt i går, så jeg fikk en med gode kontakter til å sjekke hvordan det var med flyene i dag, og den beste løsningen var morgenflyet klokken halv syv fra Torp. Så Tore trådte til igjen, vi kjørte avgårde klokken fem i dag morges, og jeg kom meg endelig hjem. Snille snille Tore. Og snille snille Pappa’n som hentet meg på Flesland (tross vond skulder, han stønnet av smerte hver gang han måtte gire om), og kjørte meg via leiligheten -så jeg fikk satt fra meg kofferten og skiftet litt- til Nesttun og … (trommesolo) … tannlegen. For joda, lidelsen var ikke over… Så nå sitter jeg her, det er ti minutter til jeg skal inn i Smertens Hotell. Videre oppdatering følger. Hvis jeg overlever.

Husk meg!

-Onkel reisende Mac-