egg?

30.10.07.

Kjære alle sammen!

Dagen i dag begynte jeg med en stor klump av nervøsitet i magen, men det kom seg betraktelig i løpet av dagen! I skrivende stund har jeg bare gode følelser, og jeg tror endelig på at tolking er noe jeg vil fortsette med!

I går fikk vi ikke sett tolking i det hele tatt, da var det jo bare informasjon. Vi hadde bestemt -sammen med veilederne- at vi i dag i utgangspunktet bare skulle observere, men at hvis vi hadde lyst til å prøve oss kunne vi få tolke litt. Da jeg satt på flyet ned til Stavanger på søndag bestemte jeg meg for at disse tre ukene skal jeg:

A: Være positiv positiv positiv! og

B: Kaste meg uti nye opplevelser og erfaringer.

Nå er det slett ikke sikkert at de som leser dette reisebrevet tror meg, men jeg er (når det gjelder tolking) ganske forsiktig av meg. Jeg tør sjelden prøve meg hvis jeg er usikker på noe, og det er jeg stort sett hele tiden. Det er derfor ganske ulikt meg å hive meg rundt på denne måten. Men da veilederne i går spurte om vi kanskje kunne tenke oss å prøve litt tolking i dag svarte jeg selvsagt JA!, helt i tråd med min nye innstilling

Nå høres det jo ut som om jeg har besteget tolkeverdenens Mount Everest, men sånn er det altså ikke. I dag har jeg tolket i tilsammen kanskje 25 minutter, fordelt over to fag og en hel haug med timer. Men det er stort likevel. Tolking er jammen ikke lett! Man skal få med seg det læreren sier (gjennom ørene), for så å videreformidle det (gjennom hendene). Som om ikke dette var nok skal stilen være noenlunde lik lærerens (er han/hun tilbakelent og avslappet, eller ivrig og engasjert? Kjefter han/hun på noen? Fortelles det vitser…?), og språket skal være likt (for eksempel ikke bruke formelle ord og uttrykk, eller slang for den del, hvis ikke læreren bruker det). På toppen av dette skal man klare å få med seg kommentarer elevene rundt om i klasserommet kommer med, og få sagt ikke bare HVA de sier, men også helst HVEM som sier det… Det går rundt for meg bare ved tanken.

Det første faget jeg tolket i dag var et praktisk fag, og da er det ikke så mye å tolke. Det andre faget, derimot, var ren teori. Læreren snakket mye og fort, og elevene kom hele tiden med (både relevante og ikke fullt så relevante) kommentarer. Så etter en ganske avslappet start ble jeg kastet uti den dype enden av tolkebassenget. Men jeg klarte å karre meg opp til overflaten, og fikk til og med tatt et par svømmetak. (Dette var egentlig en ganske bra metafor…) Og mestringsfølelsen jeg satt igjen med etterpå var helt enorm!

På toppen av denne Napoleonskaka av gode følelser fikk jeg super tilbakemelding fra veilederen min! Jeg fikk høre at jeg er “behagelig å avlese” (for de uinnvidde betyr “å avlese” i tegnspråk omtrent det samme som “å høre” for oss med velfungerende ører), jeg er “rolig i tolkesituasjonen, ser rolig og avslappet ut” (selv om jeg var sikker på at alle i rommet -de døve inkludert- kunne høre pulsslagene mine), og at jeg helt sikkert kom til å bestå praksisperiodene mine og bli en god tolk!

Akkurat nå kunne ikke livet vært bedre!

Lykkelig reiseklem fra onkel Mac.

PS: Tolkene her nede har forresten et fantastisk motto:

“Enten går det bra - eller så går det over!”

PPS: Mamma, glemte å nevne at du gjerne kan printe ut reisebrevene mine til farmor også! Siden du likevel fungerer som lokalt postbud, mener jeg =)

PPPS: Smiley’en over brevet demonstrerer omtrent hvordan jeg følte meg da arbeidsdagen i dag var over!